Historikk

Utskrift

HISTORIKK 

Velkommen til historikksidene for 6. Narvik speidergruppe. Her finner du utdrag fra turer og leirer opp gjennom tiden, samt en kortversjon av hva som har skjedd hvert enkelt år siden den forsiktige starten i 1951.

  1. Starten 
  2. Ragnar Rødtang 
  3. De første turene 
  4. Et sted å være 
  5. Skjomen 1961 
  6. Kragerø 1962 
  7. Brødrene Brothers
  8. Firdeling, tredeling, medlemstall 
  9. Turutstyr 

1. Starten 

Han ante nok neppe hva han startet, Hans Hardersen, da han en gang i 1951 samlet en gjeng med gutter til patruljene Elg og Løve, og dermed la grunnlaget for 6. Narvik. For alle ungene på Fagernes var Hans Hardersen kjent som onkel Hans,- han som drev søndagsskolen. Og mange var det nok som ble preget av hans gode vesen. I starten var Fagernesspeiderne en del av en av bytroppene, nemlig 4. Narvik. 1. mai 1953 ble 6. Narvik speidertropp stiftet. Samtidig med troppen kom også en ulveflokk i gang. Hans Hardersen og Gerda Ravn startet en pikespeidertropp med navnet Narvik 6 samtidig som guttene ble egen tropp. Denne troppen endret senere navnet til Narvik 3. I en gammel protokoll kan vi lese at følgende speidere betalte kontingent i 1953: Edgar Bergvik, Viggo Sørås, Roald Aas, Gustav Edvardsen, Ragnar Rødtang, Eirik Johan Kimsås, Hermann Myrvang, Torbjørn Skavik, Eilif Kristiansen og Hans Hardersen. Kontingenten var på den nette sum av kr. 2.- 

 

 

Fra samme protokoll kan vi lese følgende: Speiderfest 8 mai 1953 KFUK speiderne ble innbudt. Løve hadde 2 innslag, herunder et spesielt program av Ragnar og Edgar. Bevertning. Appl.salg + kaker og brus samt loddsalg. Opptakelse av følgende gutter: Wiggo Sørås, Erik Johan Kimsås, Eilif Kristiansen, Arvid Kristiansen, Hans Olai Lund, Per Arne Sivertsen, Gunnar Dahl og Helge Larsen. Fjellvang avsluttet med de ord ”La ingen forakte deg for din ungdoms skyld.” Det ble også opptakelse av 2 speiderpiker ved Gerda. Hun ble synlig beveget under høytidsstunden. Hans Hardersen drev troppen til han var sikker på at den var levedyktig uten han. Det var den allerede i 1955, da han overlot roret til en av guttene som hadde utmerket seg i speiderarbeidet. Den 11. november 1955 overtok Ragnar Rødtang som Troppsleder. På juletrefesten samme året ble Hans Hardersen utnevnt som æresmedlem i 6. Narvik.

2. RAGNAR RØDTANG

Født 26.01.1936. Død 29.09.1989

Den person som utvilsomt har betydd mest for 6. Narvik speidergruppe er Ragnar Rødtang. Han ble innmeldt som speider den 6. mai 1951 og ble allerede i starten patruljefører for patrulje Løve. Han ble tatt opp som speider den 28. desember 1951 i det som den gang var en del av 4. Narvik. 

Den 11. november 1955 overtok Ragnar ledelsen av gruppen (troppen). I alle år fram til hans død i 1989 var han en ressursperson og drivkraft i speiderarbeidet, både lokalt og på kretsplan.

I lange perioder dro han størstedelen av lasset i 6. Narvik, men langsomt grodde det opp nye speiderledere rundt ham, inspirert av hans tro på saken, og hans evne til å engasjere.

Ragnar var glad i naturen og alle de omskiftende årstider, og han og hans kamera skapte mange høytidsstunder for oss andre.

Han hadde en egen evne til å få kontakt med speidere på alle alderstrinn, og et våkent øye for dem som trengte hans støtte.

Ragnar hadde sine egne meninger, og dem sto han for. Han var opptatt av at det skulle være balanse mellom det åndelige og det verdslige, og minnet oss ofte om at ei vogn trenger fire hjul for å fungere tilfredsstillende.

Også på kretsplan var han sterkt engasjert og i mange år satt han som kretsleder i Ofoten krets av NSF. Han var også aktivt med når ledere og patruljeførere skulle kurses.

Ragnar mottok Den Hvite Hederslilje for sitt arbeid innen speiderbevegelsen.

Ragnar leder opptakelse på 50-tallet.

Ragnar på fotojakt i naturen

Fra Landsleiren på Rødros i 1972.

2. De første turene

En av de første turene guttene dro på, var før troppen ble godkjent som egen tropp. Denne turen gikk fra Sildvik (Rombak) til Beisfjord i 1952.

Som vanlig hadde guttene fått utlevert utstyrsliste, og de syntes det sto mye rart på den. Men de kunne jo ikke annet enn å fylle sekkene med det som sto på listen. Det viste seg snart at alle hadde tatt med seg alt som sto på listen. Det betydde at alle hadde tatt med seg kokekar og patruljeutstyr til en hel patrulje. De manglet med andre ord ikke noe å lage maten i.

Det ble en slitsom tur oppover skaret og alle var glade da de kom så høyt at de kunne krysse elven.

Elven var så stri at de eldste måtte lage kjede over for å hjelp de yngste med sekkene over. Midt ute i elven begynte en av guttene å hyle at en slange hadde kveilet seg rundt benet hans. De andre styrtet til for å hjelpe, men brast i rå latter, etter at en av de modige hadde stukket hånden ned vannet og fisket opp speiderbeltet til Ragnar som han hadde mistet litt lengre opp i elva. 

Da de endelig kom fram til ett av vannene for å slå leir for natten, var det blitt sent på kvelden. Neste dag var det på med sekkene, men de var heldigvis lettere for da hadde de eldste guttene overtatt en del av kokekarene. Det var en strevsom, men minnerik tur. 

Året etter var 6. Narvik et faktum, og da sto Øyjord for tur, og i 1954 var den første ordentlige troppsleiren et faktum. Den var på Annamoen ved Skoddebergvannet. Her var det på den tiden 4-5 gårder og et gjestgiveri. (I 2003 er det en campingplass omentrent på dette stedet.) 

Vi kan i gamle skrifter lese hva man ønsket å oppnå med denne leiren:

Vi vil forsøke å få i stand et godt kameratskap blant guttene, det kan en leir hvor de får være sammen og stelle seg selv, best gi.

  1. Vi vil lære guttene opp til å klare seg selv og ikke bestandig være avhengig av mamma eller pappa.
  2. Vi vil gi guttene et minne for livet.
  3. Vi har hatt en del speidermøter i vinter, på disse møtene har vi øvet på forskjellige speiderferdigheter, men det har dessverre bare vært teori. Nå vil guttene få anledning til å praktisere det de har lært.

Hvem skal lede leiren?

Onkel Hans blir dessverre ikke med under hele leiren, men De skal ikke av denne grunnen holde gutten Deres borte fra leiren.

Ansvaret vil bli delt likt mellom patrulje-førerne, det vil si: Herman Myrvang, Edgar Bergvik, Roald Aas, (eller deres assistenter). Hovedansvaret for leiren har Ragnar Rødtang.

Fra denne leiren fortelles det at kommunikasjonene ikke var av dagens standard. Melk og mat fikk de med rutebussen en gang om dagen. Som vanlig var på denne tiden, kom melka i spann. En dag viste det seg at de hadde fått feil spann, det var nemlig ren fløte de hadde fått. Det var ikke bare å få byttet denne til melk, og det ble bestemt å bruke fløten. Den dagen sto grøt på menyen.

Melkehenting

Kan dere tenke dere havregrøt kokt på ren fløte?

På leiren deltok det 25 gutter i tillegg til Ragnar.

Som en kuriositet kan nevnes at leirkontingent var på kr. 15.-

3. Et sted å være

En stund hadde speidertroppen et speider-lokale i en brakke (Søndagsskolebrakka på Øra), men for det meste ble patruljemøtene holdt på omgang hjemme hos de forskjellige guttene. Dette gjorde naturligvis sitt til at det ikke ble noe spesielt særpreg på speiderlokalene. Slik var det i flere år, men etterhvert ble situasjonen uholdbar.

Flokkmøte i søndagsskolebrakka.

Vi er tilbake til året 1960. Stedet er ved tunnelinngangen på Framnes. Der står en liten hytte. LKAB har vært dens eier, men i disse dager overtar en speidertropp, som få har hørt om, eiendomsretten.

Brakka slik som den stod på LKAB. 

Joda, det er jubel hos en del gutter og jenter, foreldre med. Nå skal det bli speiderhus på Fagernes.

Men tiden går, problemene er store. Hvordan frakter man et hus? Hva gjør man når brua i Sjøbakken er for lav til at huset kan gå under. Da tar en kontakt med NSB. Jernbanelinja går jo rett forbi her oppe på Framnes. Men akk så vel er det ikke. Det er noe som heter tunneler. Det er noe som heter strømmaster. Da banen ble bygget til Fagernes var det ingen som hadde fantasi nok til å tenke på at speiderne ønsket å frakte hus med jernbanen.

Da er det tømmermester Aasmund Sollid kommer inn i bilde. Han fikk nok flere problemer enn han kunne drømme om, men så en vakker dag. En vinterdag. Står huset på Fagernes. På speidernes egen tomt. Nå egen må nok skrives slik "egen", for de 32 m² tomt vi disponerer er på en måneds oppsigelse. Nær 60 graders skråning og tre meter leirbunn.

Fortvilelsen er stor. Da er det vi oppdager at noen i alle fall setter pris på det arbeidet som nedlegges gjennom speiding - for ungdom. Atter er det tømmermesteren som redder situasjonen, - jeg har tapt så pass mye på dette oppdraget at litt fra eller til spiller mindre rolle.- ”Skaff frem brukbart materialer gutter”, sa han, ”så skal vi sørge for at huset kommer på plass på tomta”. På plass kom det. 

Så var det neste fase i operasjon hus. Formannen i foreldrerådet, Asbjørn Jansen startet opp en større listeinnsamling m.m. Gutta deltok i et par aksjoner og jentene arrangerte lynutloddning. Å si at pengene strømmet inn er ikke rett, men inn kom det noe - litt etter litt. Vi fikk betalt LKAB for huset, vi fikk betalt Sollid og vi fikk kjøpt inn isolasjonsmaterialer og bord.

Så var det bare å sette igang. Det gjenlød hammerslag til langt på natt. Dugnadstime etter time ble til resultat. 

Så - den 23/4 - 1961, selveste St. Georgsdagen kunne Kretsleder Arne Hordnes erklære huset for innvidd. 

I flere dager etter var det tilstelninger for jentetroppen, ulvene og speiderne. En større speiderutstilling gikk også av stabelen. Flere hundrede besøkende var innom huset vårt ved denne utstillingen. Og mens tall nevnes skal vi ta med at vi hadde kr. 40,- i kassa da vi startet huskjøpet. At det ble nedlagt over 1500 arbeidstimer for å gjøre huset brukbart. Mens Asbjørn ordnet med økonomien var det Henry Kimsaas som var bas for snekkerarbeidet.

Speiderhuset tidlig på 70-tallet.

5. Skjomen 1961

Fra 3.Kragerøs historie

Det er ikke bare å dra på leir, i hvert fall ikke når leiren er lagt så langt vekk som til Narvik. For fra Kragerø til Narvik er det faktisk over 1750 km , og det er ikke så lite å tilbakelegge.

Og reisa? Ja, den var slitsom, men morsom.

Da vi kom til Bodø, håpet vi på å få se midnattsola, men vi ble grundig snytt. Det lå tåke over Landegode. Men det var stille og fint, og da vi så neste dag parkerte våre luksuslegemer ombord i den minste hurtigruten som går "Barøy" fikk vi på toppen av alt plass kun på toppen mellom redningsflåter og livbåter. For det var trangt om plassen.

Sovne gjorde vi ikke før vi hadde passert Svolvær og var på vei opp Raftsundet. For vi skulle innom Harstad før vi kom til Narvik. I Harstad traff vi Narvikingene. Noe tilbakeholdne virket vi sikkert til å begynne med, men det gikk over.

Leirstedet lå innerst inne i Skjomdalen ved bredden av elva Skjoma som var stri, perlende klar og grønn av farge. Og isnende kald, selv om lufta var god og varm. Men til tross for dette, badet Narvikingene.

Leirplassen

Rundt hele leiren reiste det seg majestetiske fjell. De høyeste toppene på over 1700 meter - og de fleste toppene hadde samiske navn. Langs elvebredden sto det tett og kraftig furuskog, fjellene var snaue med evig snø. Et særegent leirsted.

Leirrytmen var det så som så med. Guttene fikk lov til å legge seg når de var trøtte og stå opp når de var uthvilt  Det var ikke uvanlig å finne dem travelt opptatte med fotballen ved midnattstider - men så var det nå ikke så lett å vite om det var dag eller natt i den lyse sommeren.

Inspeksjon av Rein fra 6.Narvik

Maten var god og variert, og vi er ikke i tvil om at Ulf fra Narvik hadde lagt en god del arbeid i net­topp dette.

Fjelltur ble det selvsagt også. Det var slitsomt å komme seg opp på. vidda, men det var verd det. Sitasjavre og Sverige var målet, og vi klar­te det. Her oppe på vidda fikk de fleste se midnattsola for første gang. Dessuten fikk de merke de nord­norske myggs størrelse og blodtørst.

Narvik

Den siste tiden vi var i Nord-Norge, var vi innkvartert hos Narvikingene og ble oppvartet på alle tenkelige måter. Nei, det var ingen som lengtet hjem!

Vertskapet hadde også lagt opp et stort og interessant sightseeingsprogram i Narvik og omegn, og vi fikk se det som var verdt å se, tror vi.

Vi hilste på Beisfjordgubben, beså oss på LKAB eller bedre kjent som malmanlegget. Vi var med fjell­heisen og så midnattssola  og vi vandret på Bjørne­fjell og brukte de siste pengene vi hadde på Lapp­landia turiststasjon i Sverige.

Vi rakk også å spille to fotballkamper, og gikk faktisk seierrik ut av begge. Den ene mot 3. Narvik på Ankenes stadion ble vunnet 3-1, og den andre mot vertskapet, 6. Narvik på Narvik stadion - hele 6-0 til oss.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute. Igjen sto bare avskjeden og en igjeninvitasjon til Ørvik - hvor de forresten kom. Troppens lengste tur gikk over i historien uten et uhell - og vi ble mange vennskap rikere.

6. Kragerø 1962

 

(Fritt etter 3.Kargerøs historie.)

Dag! E' detta nokk brøø for oss fæmm?

Dag Sørli myser gjennom brilleglassene. Han fester blikket på fjorten og et halvt år unge Stig Olaussen fra Narvik: Tja, tror du ikke det? - Dere skjønner - de setter til livs førti brød om dagen!

Så skal man da heller ikke undres over denne Nord-Norske sult. Når man har reist seks dager med buss og tilbakelagt bortimot to tusen kilometer, går brødblingsene raskt unna.

Begge troppene, 6. Narvik og 3. Kragerø slo leir i Ørvik på en eng der guttene kunne få boltre seg fritt og rigge til en leir så stilig at sikkert Sitting Bull måtte bli misunnelig. Etter leiren flyttet Narvikguttene hjem til sine verter - på samme måte som Kragerøguttene gjorde det i fjor i Narvik.

Leiren for enogtyve Narvikinger (med spesiell trykk på vikinger, for de har badet her og påstått at vannet var deilig og varmt) - vart i en uke.

 

 - Synes dere virkelig vannet var varmt? Vi spør ham med engstelse for brødmangelen.

Vi får greit svar på vårt spørsmål. Når man er vant til å bade i vann som holder 7-8 grader, da er 15 graders vann nesten kokende.

Man reiser ikke fra Narvik til Kragerø for å pusse gryter, stå opp tidlig og legge seg tidlig, sa Dag Sørli, og derfor var ikke dagsorden så streng at det gjorde noe. Ikke tidlig opp, ikke så svært tidlig i alle fall. Ikke så tidlig i seng heller, men ikke svært sent. I programmet har Dag skrevet:

23.00: De første kryper til køys.

24.00: De siste dyttes i posen som snøres godt igjen. 

Det er vel ikke noen skikkelig speiderleir hvis det ikke advares mot ormebitt og gis opplysning om hvordan man skal oppføre seg - hvis uhellet skulle være ute. Dag har tatt konsekvensen av dette, og derfor kan man blant annet lese følgende i programmet.: "Hvis en orm i vanvare skulle ha bitt deg - så lønner det seg ikke å bite igjen.”

Videre har man tilføyd en pasus om matlagingen at Kragerø interkommunale sykehus er åpent hele døgnet.

Tradisjonen tro ble det fotballkamp mellom de to troppene her fikk 6. Narvik revansje for fjorårest tap. Narvik vant 3-0.

 

 Vinnerlaget fra 6. Narvik 

Speiderne gledet seg veldig til å se TV i Kragerø. Heldigvis ble de ikke snytt for den gleden. Og 17-åringen som lot være å spørre etter fjernsyn straks han kom hit - han spurte i stedet om noen av Kragerøguttene hadde søstre.

Hvorvidt han ble snytt eller ikke, har Dag ikke villet fortelle oss noe om.

7. Brødrene Brothers

Av: En av dem.

Var det dumt? Tenkte jeg. Ja det er jo det! Konkluderte jeg. Men skitt la gå. Hvorfor? Har vi betydd noe for 6. Narvik? Jo vi har sikkert det, men det har jo mange andre også. Men en hel familie,- tja jeg kommer jo på minst tre familier til der alle har vært med. For eksempel Bjørg og Anton Jensen med sønnen Viggo og datter Hanne. Gerd Skavik med ektemann og dugnadsgeneral Rudolf og sønnene Andre, Roger og Steve. Åshild Kvernelv med nok en ektemann som dugnadsgeneral og sønnene Mikal og Håvard.

Men hvorfor brødrene Jenssen. Kan det ha noe med antall år? For håret har det i hvert fall ikke noe med.

Søster Turid var nok først ute, speider i Narvik 3. Morsjan og farsjan trådde til når det trengtes.

Tor-Arne Jenssen som Roverleder

Så begynte eldstebrosjan som ulvunge bare seks år gammel, tatt litt under vingene til Ragnar. Så satt han der da, yngstemannen, og fikk ikke lov til noe. I hvert fall ikke noe annet enn å være med når bror og søster ble kjørt til speiderleir i en gammel Skoda med panserplater til karosseri. Før han ble seks år.

Da fikk også han lov å bli ulvunge, tatt litt under vingene til Ragnar.

Så ble det da til at yngste Jenssen vandret i fotsporene til Brosjan. Som ulvunge, som speider, som troppshjelper, som tropps-assistent, som troppsleder, som roverleder, som gruppeleder, som kretsleder,- nei forresten,- stopp litt nå, yngste Jenssen ble aldri kretsleder. Ofoten krets ble slått sammen med Sør-Troms krets til Hålogaland krets. Da var det lettere å slippe unna, trodde han. Ja okei da, han ble ikke kretsleder, men i stedet ledertrener i den nye kretsen. Så der ramlet han ut av sporet.

Ørnulf Jenssen som ulvunge

Resten av familien? Jo søster er nevnt, hun gjorde ikke ”karriere” i speideren, men hun var med. Mamma? Jo da, aktivt med i mødreforeningen da vi var speidere. Da vi ble voksne var ikke det så naturlig lenger. Men plutselig hadde gruppa bruk for en regnskapsfører, og dermed så var hun med igjen.

Pappa? Ja det er jo nevnt noen dugnads-generaler litt oppfor her. Det kan man vel i høyeste grad kalle også han. Jeg tror ikke det finnes en eneste annen pappa som har vært med på å bygge tre speiderhus. Det i byen, (som i dag eies av Ford), speiderhytta i enden av Skogveien (Moslings vei) og Knuten.

Ja så kan det vel bare avsluttes med at brødrene brothers har drevet speiderarbeid i en eller annen form i over 80 år, omtrent likt fordelt på dem begge. Den ene av dem fant kjerringa i speideren, den andre bare noen kjærester, men dro kjerringa med i speiderarbeidet. Og som tidligere speidere i Norges speiderguttforbund har de begge som motto: ”En gang guttespeider, alltid jentespeider.

 

8. Firedeling, tredeling, medlemstall

Av: Ørnulf Jensen

Det tradisjonelle speiderarbeidet har vært tredelt. Det vil si småspeidere (ulver eller meiser), storspeidere og rovere.

Jentene innførte tidlig firedeling med meiser, stifinnere, vandrere og rangere.

Dette var en arbeidsform som Norges Speiderguttforbund etter hvert fattet interesse for, så også 6. Narvik.

I kretsrådets årsmøte for Ofoten krets den 14.02.1971 fikk 6. Narvik tillatelse til å begynne med prøvedrift etter firedelings-prinsippet. Firdelingen ble etter dette startet høsten 1971 og erfaringen var udelt positiv.

Fram til 01.07.1976 ble 6. Narvik drevet som ren guttegruppe, men med godt samarbeid med jentene i Narvik 3. Den 23.03.1976 søkte begge gruppene om å få slå seg sammen til en enhet. (Prøvedrift.) Dette medførte en hektisk tid med mye planleggingsarbeid, omlegging av gradskrav og diskusjon om arbeidsform. I dette arbeidet deltok både ledere og speidere.

Dette førte til at gruppen utarbeidet egne gradskrav, og trykket eget hefte for disse.

01.12.1976 ble gruppen godkjent som prøvedrifts gruppe i Norges speiderguttforbund for speiding med begge kjønn. Men gruppa hadde tyvstartet allerede i september med denne arbeidsformen.

I starten som fellesgruppe var ulvungene og stifinnertroppen blandet, med voksne ledere. Vandrertroppen hadde delte patruljer, mens troppsarbeidet foregikk blandet.

I 1976 slo Norges Speiderguttforbund (NSF) og Norges Speiderpikeforbund (NSPF) seg sammen til Norges Speiderforbund. Dermed fikk alle landets speidergrupper muligheten til å drive felles speiding med begge kjønn. I dag (2003) er det en sjeldenhet at man finner rene jente- eller guttegrupper.

Da det nye forbundet ble dannet, begynte man å drive speiderarbeidet etter firedelingsprinsippet med småspeidere, stifinnere, vandrere og rovere.

Etter hvert viste det seg at denne delingen satte stort krav til antall ledere, og forbundet gikk over til tredeling med småspeider, storspeider og rover.

6. Narvik var imidlertid av det stae slaget, og holdt ut med firedeling helt fram til og med våren 1995, mange år etter forbundet.

Grunnet ledermangel måtte også vi gå over til tredeling.

I 1974 gjorde medlemstallet et stort hopp, da startet Narvik 3 opp igjen, etter mange års dvale. I medlemsstatistikken er jentene tatt med, og vi ser at dette året steg medlemstallet fra 53 til 95.

Gruppas storhetstid må kunne sies å ha vært fra 1974 til 1978. I denne perioden lå aldri medlemstallet under 90. Roverlaget ble startet, noe som var svært positivt for lederrekrutteringen. I denne perioden ble også speiderhuset bygd og i den forbindelsen var det en meget aktiv foreldre-forening. Flere av foreldrene endte opp som ledere.

I 1982 hadde 6. Narvik sin topp når det gjelder medlemstallet. Hele 130 speidere og ledere betalte sin kontingent det året.

I år 2000 må man kunne si at speidergruppa var i dyp krise.

Det var 14 småspeidere og fire storspeidere. Det var bare to ledere som kunne være tilstede på alle møtene, samt et par til som stilte opp når de kunne. For i det hele tatt å kunne gi et tilbud til storspeiderne, hadde de møter sammen med småspeiderne.

Da var selv undertegnede i ferd med å gi opp.

Men heldigvis, etter en dyp bølgedal går det som oftest oppover. I 2004 hadde vi en småspeidertropp og en storspeidertropp med til sammen 30 speidere. Vi var syv aktive ledere.

Speiding er livskvalitet.

9. Turutstyr

På 50- og 60-tallet hadde de fleste familier dårligere råd enn vi har i dag. Turutstyr var også den gang relativt dyrt. Troppen hadde for eksempel ikke råd til å gå til anskaffelse av telt når de skulle av gårde på sine første turer og leirer. Det medførte at mor til Ragnar Rødtang gikk til anskaffelse av hvit bomullslerret og sydde telt til troppen.

På 60-tallet skulle de eldste gutten på vintertur til Skjomenfjellene. De trengte så mye utstyr med seg at det ble uråd å bære alt i ryggsekkene. Da var det bare ett å gjøre,- anskaffe seg pulk. En pulk var dyr, men guttene visste råd,- vi lager den selv. Som sagt så gjort, den ble til og med kledd med isopor innvendig for også å virke som liggeunderlag. Ragnar Rødtang og noen av guttene dro til Skjomen på testtur, og skulle gå den vanlige ruten opp Tua og videre inn mot Gautelis. Problemet var at pulkene var bygget av tre og finer, noe som gjorde dem temmelig tunge i utgangspunktet. At det var fuktig snø gjorde ikke saken noe bedre.

På vei opp Tua med hjemmeproduserte pulker

For å komme opp Tua ble taljer tatt i bruk. Da de var vel oppe, var det på tide å dra hjem.

- Pulkene kom aldri mer i bruk.

Fiaskoen med den første hjemmeproduksjonen stoppet ikke guttene i 6.Narvik. Året etter skulle man igjen ut på vinter tur  Men denne gangen kom man fram til et kompromiss mellom hjemmelaget og kjøpt.

Plastpulkene påværes trekk.

Vi gikk til anskaffelse av nødvendig antall silebrett av en ganske stor type. Til disse ble det sydd trekk som ble festet oppå silebrett,- og vips,- hadde man en pulk som fungerte utmerket godt.

Gode liggeunderlag eller reinskinn var heller ikke så lett å få tak i. Også her ble hjemmeproduksjonen satt i sving. Passelig tøy ble sydd sammen med plaststrie i passelig lengde og bredde. Deretter ble det sydd fire løpeganger. Så ble det skjært til isopor og skumgummi som passet inn i løpegangene.

Produksjon av liggeunderlag.

Isoporen ble limt fast til skumgummien. Dette underlaget fungerte faktisk meget god. Det geniale var muligheten til å bytte ut isoporen når den ble ødelagt. (Noe som den ble etter en sesong med turer.) 

Saturday the 20th. | Home | Joomla 3 Templates Joomlaskins